Kjære mamma...

Kjære mamma...

Bestefar er død. 

Pappa sa at han døde i går. Han hadde vært syk en stund, og hjertet hans orket ikke mer. Jeg hørte at pappa hadde grått før han ringte meg, selv om han tror jeg ikke skjønner sånne ting. Pappa sa at bestefar var den snilleste klokeste varmeste bestefaren noen kunne ha. Pappa sa bestefar snakket om meg hele tiden. Pappa reiser nå for å sende bestefar til himmelen i det landet han bor i. Bestefaren min lever ikke lenger. Bestefaren min som du aldri lot meg møte, mamma... Jeg er ti år, og du lot meg aldri møte bestefar! 

Halvbroren min har begynt på videregående, mamma. 

Han skal bli snekker. Jeg snakket med ham i telefonen sist jeg snakket med pappa. Jeg tror han og pappa snakker mye sammen om meg. Jeg tror halvbroren min er sint på pappa fordi jeg ikke kommer til dem. Fordi du ikke LAR meg komme til dem, mamma! 

Tante har fått baby, mamma...

En liten baby som skal få navnet mitt som mellomnavn. Tante spør pappa hele tiden om hvordan det går med meg. Jeg tror pappa lyver til henne, og forteller at jeg har det bra, og at han og jeg koser oss masse sammen. Jeg tror han lyver til tante hver gang han snakker med henne fordi han ikke orker å fortelle familien sin, familien MIN, hvor slem du er, mamma. 

Onkel skal gifte seg, mamma. 

Han skal gifte seg med en kjempesøt jente sier pappa. Hun har en datter som er like gammel som meg, og onkel er kjempesnill mot henne, og veldig glad i henne også. Onkel sier til pappa at hun og jeg skal leke masse sammen når jeg kommer på besøk. Jeg tror pappa ikke orker å fortelle ham at det ikke kommer til å skje før jeg er voksen. Pappa smiler og svarer ja, for han syns det er altfor vanskelig å fortelle hvordan du har blitt. 

Pappa har flyttet, mamma. 

Han har flyttet til en annen leilighet i nærheten av der han bodde før, da jeg var på besøk. Husker du mamma? Etter at du flyttet fra pappa, kjørte du meg dit så jeg fikk være hos pappa en lørdag? Og så en lørdag til? Og så plutselig bare sluttet du å kjøre meg til pappa? Pappa sier han prøver å ringe deg flere ganger i uka, men du svarer bare på tekstmelding at det ikke passer akkurat da. Pappa vil møte meg. Han vil besøke meg, og ha meg på besøk, og ta meg med til resten av familien min. Kanskje jeg kan være hos ham i ferier også? Men når han prøver så er det ingen hjemme hos oss. Han vil ikke skremme meg ved å krangle med deg hvis han kommer uten at du vet det. Han har ventet på meg mange mange ganger, men du og jeg kom aldri dit.  Pappa har jo aldri gjort noe galt, mamma. Han sier det var du som ville flytte.

Pappa sier jeg skal være snill, mamma.

Pappa sier at jeg skal være snill mot deg, fordi du gjør bare det som du syns er best for meg. Han sier at når jeg blir større kan jeg reise til ham. Pappa er glad for at du har gitt meg telefon så jeg kan snakke med ham, Og for at du gir meg julekortene og bursdagsgavene fra ham, med bilder av familien min. 

Kjære mamma...

Pappa trenger meg, Broren min trenger meg, og bestefar trengte meg, De er triste alle sammen når jeg ikke er der. Du har bestemt at jeg ikke får være der enda de ikke har gjort meg noe galt. Pappa sier at når jeg blir større så kan jeg komme til ham når jeg vil! 

Kjære mamma...

Jeg gråter fordi bestefar er død. Og du trøster meg ikke. Jeg gråter fordi pappa gråter, og du trøster meg ikke. 

Kjære mamma...

Er du ikke glad i meg? 

 

Når naboene sover... Starten på boka om en gal eksmann.

Det er bare når jeg kommer hjem helt alene om kvelden at jeg tenker på ham. Når det er mørkt ute, og helt tomt rundt blokka. Jeg hører bare mine egne skritt over asfalten, og håper naboene hører meg også. Bare i tilfelle han er her. Jeg ser opp på vinduene, og konstaterer at noen naboer sover, mens noen fremdeles er våkne. Det er bra. I tilfelle han er her.

Når jeg går den lange veien fra heisen og til inngangsdøra og bortover svalgangen, så ser jeg alltid opp i den mørke skogen bak blokka. Det kan hende han står der mellom trærne. Ingen i verden ville sett ham. Han kunne stått der hele dagen og hele natta uten å bli oppdaget. Jeg grøsser av tanken.

Hver gang jeg skal låse opp min egen inngangsdør og vet at jeg er helt alene hjemme, så blir jeg alltid stående stille en liten stund. Lytter, føler, venter, før jeg trekker pusten dypt og setter nøkkelen i låsen. Jeg spenner alle muskler, og hjertet banker så høyt at han mest sannsynlig kan høre det hvis han er der.

Jeg åpner døra, lar den stå åpen, og går bestemt inn uten å ta av meg skoene. Jeg skrur på lyset i stua, og på badet, marsjerer bestemt rett inn på soverommet til sønnen min, skrur på lyset, kikker under senga hans, og så inn på mitt eget soverom og skrur på lyset der også. Jeg titter under senga mi, sånn for sikkerhets skyld. I tilfelle han har gjemt seg for meg. I stua sjekker jeg at ingen sitter sammenkrøket i sprekken mellom sofaen og vinduet, og for sikkerhets skyld åpner jeg også balkongdøra, og går ut og ser, for å forsikre meg om at ingen er der ute og venter på meg. Så går jeg tilbake til inngangsdøra. Jeg kikker inn på badet, i tilfelle noen har kommet inn mens jeg sjekket de andre rommene. Så lukker jeg døra, låser den, vrir om nøkkelen i overlåsen, og tar av meg skoene.

Hver gang jeg kommer hjem alene om kvelden, så tenker jeg på ham. Hver gang gjør jeg det samme. Jeg vil ikke, men frykten kommer når det er mørkt og naboene sover. Hvor er han nå? Tenker han på meg? Eller har han glemt meg og lever lykkelig som om ingenting har skjedd? Vil han ta hevn? Vet han det? Har hun sagt noe? Kommer han plutselig en dag jeg ikke er forberedt? Hva skal jeg gjøre hvis han plutselig er der? Står han der oppe i skogen og ser på meg når jeg kommer hjem? Er han sykere enn jeg trodde? Hva hvis han har tenkt ut en hevn som er enda verre enn den jeg brukte to år på å tenke ut?



 

En liten stor gutt på 11 år...

En liten stor gutt på 11 år bor alene på asylmottak i Norge. Tenk om det var din lille gutt. Han flyktet sammen med broren på 17 fra et land i krig. Faren er død, moren vet de ikke hvor er, og onkelen dreper dem hvis de kommer tilbake. Broren får ikke bo sammen med ham fordi han har blitt 18 år og er ikke mindreårig lenger. Han besøker lillebror 2-3 ganger i uka. Og lillebror venter hver dag. Tenk om det var dine sønner. 

En liten stor gutt på 11 år lærer seg norsk. Han går på skole og vil bli lege og vil hjelpe alle som trenger ham. Selv trenger han broren sin. Den eneste han har igjen i verden.  Han ønsker seg å bo i en norsk familie, få en mamma, og være sikker på at han får bli. Og at storebror også får være her. 

En liten stor gutt på 11 år som har opplevd alt for mye har ventet lenge på svar. Han har grått, og hatt mareritt, og vært livredd. Så fikk han svar, og han får lov til å bli. Men saken til broren som nå har blitt 18 skal opp på nytt. Han er ikke mindreårig lenger. Det er ikke sikkert han har samme krav på beskyttelse som de små. Lillebror gråter, venter på svar og er livredd. Storebror prøver å være sterk. Tenk om det var våre barn! 

Det finnes vel ikke noe en 11-åring på flukt trenger mer enn sin egen storebror? Det finnes vel ingen som bedre kan ta vare på ham enn han som har tatt vare på ham hele veien fra Afghanistan til kalde Norge? Tenk om det var våre barn, og vår 11-åring måtte bli igjen på andre siden av verden, mens storebror ble sendt tilbake til krigen? Storebror som er 18 er også et barn.  Han har lidd og kjempet og sett ting ingen ung gutt skal se. Det eneste han har igjen er lillebror. 

En liten stor gutt på 11 år har kommet til et land der det aldri har vært kaldere.  Der folket stiller opp, men lederen vil ha dem ut.  Der frivillige tar I mot, og lederne lukker øynene. En liten stor gutt på 11 år gråter, har mareritt og er livredd. En liten stor gutt på 18 år prøver å være sterk. 

Dette er ikke det Norge jeg er stolt av. 



 

 

 

Det nye Dødehavet...

Jeg ser døde barn. Små barnekropper i bleie ligger døde i vannet. Druknet. Mistet ut av foreldrenes hender da båten kantret. Barn i t-skjorte og shorts. På vei til et bedre liv. På vei vekk fra de som verden knapt tør nevne navnet på. Og som verden ikke engang tør prøve å få fjernet fra sine maktposisjoner. Men som verden står og ser på. Handlingslammede.  Apatiske. 

Jeg ser døde barnekropper som flyter i vannet. Jeg ser meg selv sittende på en strand med et druknet barn i armene. Gråtkvalt, med tunge skuldre. Håpløsheten er altfor stor. Jeg ser døde barn. Middelhavet har blitt Dødehavet. Men det er to forskjeller.  Man flyter ikke her. Og dette er et menneskeskapt Dødehav. To vanvittig viktige forskjeller. Dødens hav. Midt i vårt ferieparadis. Det som før skilte oss og "dem" har blitt dødens korridor. Mellom dem og oss. 

Jeg ser en liten gutt i en vogn på bussholdeplassen i Oslo. Øynene mine ser at han er tyrkisk, kanskje to år. Han smiler fra øre til øre. Han er så utrolig søt. Øynene mine ser moren og søsteren,  og en storebror på kanskje fem. Den lille gutten smiler til meg. Jeg smiler tilbake.  Man kan ikke la være å smile tilbake . 

I hodet ser jeg ham som syrisk. Død. Liggende i vannkanten i bare bleie og t-skjorte. Jeg må svelge klumpen i halsen. Jeg må se bort. Han smiler fortsatt til meg da jeg snur hodet tilbake. Jeg ser ham glippe ut av farens hender da båten synker. Faren er ikke så flink til å svømme. Ikke med barnet sitt i armene.  Ikke i bølger. Han kjemper desperat. Han er en helt vanlig pappa. 

Moren til den lille tyrkiske gutten på bussholdeplassen  klemmer gutten sin i vogna. De ler. Jeg har tårer i øynene og klump i halsen. Moren ser på meg. Lurer på hvem jeg er. Hvorfor jeg gråter. 

Se for deg ditt eget barn.  Som du elsker over alt på denne jord. I vannkanten. I shorts og t-skjorte. Bølgene slår over barnet som ligger der livløst. På vei til et bedre liv. Se for deg DITT barn. Som du ikke klarte å holde fast i da Dødens Hav ble for stort og for ondt. 

Jeg ser døde barn. Små uskyldige kropper. Flytende I vannet. Våre barn. Verdens barn. 

 



Til deg som stjeler halve livet fra et barn

Hvem er du?

Hvem er du som stjeler halve livet fra barnet ditt som du sier du elsker over alt på jord? 

Hvem er du, mor?

Hvem er du, som sier at barnets beste er det viktigste for deg, når du velger å la henne vokse opp uten å vite hvem hun er?

Hvem gir deg retten til å frata henne faren sin? Hvem gir deg retten til å frata en god far sitt barn? Hvem gir deg retten til å la hennes halvsøsken leke alene hos pappa uten en lillesøster å leke med?

Hvem er du? Som med glede tar i mot tusenvis på tusenvis av kroner fra pappa, måned etter måned, år etter år, uten at han har noe han skulle sagt? Som krever penger til å forsørge barnet ditt, men nekter å la henne være hos pappa? Og nekter pappa å komme til henne?Helt uten grunn?

Hvem er du som lar henne vokse opp uten å vite hvor hun kommer fra? Hvem gir deg rett til å ta fra familien hennes muligheten til å bli kjent med henne? Hvem er du som ikke lar pappa få fortelle henne om bestemor og tanter og onkler og kusiner og fettere som bor langt borte? Hva gir deg rett til å nekte en pappa å fortelle sin datter om da har var liten og hadde duer, og om dyrene som bodde i huset, og om bestefar som spilte saksofon og reiste på turné mens bestemor danset og sang? Hvem gir deg retten til å nekte en farmor å høre sitt barnebarns stemme i telefonen, retten til å nekte en onkel å løfte henne opp i luften så hun hyler av glede,  og retten til å nekte hennes far å vugge henne i søvn? Hvem tror du at du er?

Hvem er du? Hva tenker du på? Var det penger du ville ha? Et pent barn med mørke krøller? Hva fikk du? Et pent barn med mørke krøller? Penger hver måned i mange år? En datter som ikke lurer på hvem pappa er? Eller spør hun? Og hva har du svart? Har du sagt at han ikke vil se henne? Har du funnet en annen som hun kaller pappa? Hva svarer du når hun spør hvorfor hun har mørke krøller og hud som karamell? Hva svarer du når vennene hennes spør hvor hun kommer fra? Hva svarer du henne når hun spør? Er det pengene du mister hvis hun får møte pappa som driver deg? Er det frykten for at hun skal være glad i andre enn deg? Er det DU som mangler alt det du nå tar fra henne?

Hvem er du? HVA er du? En mor som elsker sitt barn ville aldri la henne vokse opp slik du gjør. En MOR setter barnets beste før sitt eget. En MOR forstår at et barn som vokser opp uten pappa vil lete, og hun vil finne, og hun vil få vite, og kanskje vil hun ikke lenger kalle deg mor. For du er ingen. Du er en kvinne med et barn som du holder borte fra pappaen sin. Du er en kvinne med et barn. Men du er ingen MAMMA. En MAMMA setter barnets beste først. Du gjør ikke det. En MAMMA ville ikke hatt samvittighet til å ta i mot penger hver måned, hele året, hvert år, uten dårlig samvittighet for en far som gjør det beste han kan for sitt barn i den situasjonen han er i. Uten dårlig samvittighet for at din datter kunne fått så mye mer i livet enn det du gir. En MOR gjør ikke sånt. Man gjør ikke sånt mot de man elsker høyest i verden. 

En far elsker sine barn høyest i verden. En far fratas retten til å bli kjent med og å være sammen med henne som han elsker, og som han tenker på hver eneste dag. Som han betaler for hver måned for at hun skal vokse opp i et godt hjem og ha det hun trenger. Fordi det er det eneste han kan gjøre for henne. Han tvinges til å gjøre det for henne. Mens du ikke tvinges til noen ting. Du gjør akkurat som det passer deg. Ikke det som ditt barn trenger. Men det som passer DEG. 

Men hva trenger hun, mamma? Hva gir deg retten til å bestemme hva hun trenger? Hva ga deg retten til å bestemme at hun IKKE trenger pappaen sin? 

Hvem er du, mor? HVA er du? Som stjeler halve livet fra et barn? 

#familie #samvær #alenemor #bidrag #idiotsystem #krevenyeregler #pappastøtte #jatilpappa #drømmepappa #pappakrig #likestilling #bakvendtland 

Mormor er en sommerfugl...

En sommerfugl flyr ved siden av meg. Den er oransje, gul, og svart, og svirrer rundt ved siden av meg på høyre side. Helt fra jeg går ut av blokka jeg bor i, og ned trappa til senteret, og videre ned til t-bane stasjonen. Plutselig tenker jeg på mormor. Og jeg føler at hun er der. Med vinger. Hun er der! Jeg har følt det før også. Jeg og søsteren min var de eneste to barnebarna som ikke var der da hun døde. Mamma skjønte ikke hvor alvorlig det var der på sykehuset, og var nok litt i sjokk i tillegg. De andre kusinene og fetterne var der. Jeg kom fra jobb da det var for sent. Hun lå der som en porselensdukke, ugjenkjennelig for meg som ikke var der før hun sovnet inn. Hun var ikke mormor der. Hun var borte. Dagen etter bursdagen min. Jeg hadde akkurat vært og kjøpt bursdagsgave til meg selv fra jobben da pappa ringte og sa at det hastet. Så dro vi til Ullevål der hele familien var samlet. Mormor hadde ordnet med penger til meg dagen før, for å være sikker på at jeg fikk bursdagsgave selv om hun var på sykehuset. Snille gode engle-mormor.

Mamma, pappa, søsteren min, sønnen min, og jeg besøkte henne i kapellet før hun skulle begraves. Der var hun mormor igjen. Pyntet, sminket, kledd som seg selv. Hun sov så søtt og fredelig, og vi tok hånden hennes forsiktig og sa farvel.

En sommerfugl flyr ved siden av meg. Jeg forteller det til sønnen min da han kommer fra skolen. At en sommerfugl fulgte etter meg hele veien fra blokka til t-banen. Han ser på meg og sier: -Vet du hva mamma? En sommerfugl har flydd rundt meg også i flere dager. Den ville sette seg på skulderen min, men jeg dyttet den bort. Jeg forteller ham at det er oldemor som passer på oss. 

Jeg sitter ute på balkongen i sola noen dager etterpå. Da ser jeg en sommerfugl igjen. Den svirrer rundt ved trærne utenfor balkongen min, og jeg hvisker: -Hei mormor! Er det deg igjen? Akkurat da kommer en fugl jeg ikke rekker å se hva er, flakser og kræsjer inn i mormor, og jeg blir usikker på om hun faller ned, eller om fuglen som var ganske stor spiste henne der.

Jeg tenker etter, og syns å huske at denne sommerfuglen ikke så veldig oransje ut fra der jeg satt, og trøster meg med at mormor nok er i sikkerhet et helt annet sted. Mest sannsynlig på blomstene i blomsterkassa til mamma. Men hvis dette ikke var mormor, hvem sin mormor var det da? 

 

 

Farmor er en dronning

Min farmor er en dronning. Hun er så pen, og hun kler seg stilig, og glemmer ikke leppestift eller parfyme når hun skal noe. Min farmor bor på sykehjem. En time fra der jeg bor. Langt ute i skogen dit man ikke kommer seg uten bil. Og jeg kjører ikke bil. Altså er jeg ikke ofte på dronningbesøk.

 

Min farmor brakk lårhalsen og har begynt å glemme ting. Hun klarer seg ikke alene hjemme. Derfor var det en lettelse for alle da hun fikk plass på sykehjem, og blir passet på hele døgnet på et koselig sted med koselig mennesker rundt seg. Det var mye bedre enn å sitte hjemme alene. Det er et koselig sykehjem.

Men de er ikke oss. De er ikke familien hennes. De er ikke hennes nærmeste.

 

Min farmor er så snill. Hun gir så mye. Hun har alltid gitt så mye. Til alle. Så mye mer enn så mange andre gir. Min farmor bekymrer seg for alle oss som hun er glad i. Hun bekymrer seg for barnebarn og oldebarn og alle som blir forkjølet eller har vondt noe sted. Og hun bekymrer seg like mye for alle når vi ikke er forkjølet og ikke har vondt noe sted. Hun er en dronning full av følelser som hun ofte sitter helt alene med, Fordi hun er på sykehjem. Hun kommer seg ikke noe sted, og hun kan ikke bare dra på besøk til de hun savner mest og si at: Hei, her er jeg, og jeg savner dere sånn.

 

Så min farmor gråter i telefonen noen ganger. Hun har det vondt når hun sitter der alene. Og jeg får ikke gjort noe med det. Jeg kjører ikke bil. Jeg får ikke hentet henne. Jeg får ikke vært der når hun trenger oss mest.

Og det gjør vondt. Fordi hun er en dronning. Fordi hun er så glad i oss. Og fordi det eneste hun noen gang har villet ha er kjærlighet. Fra oss. Og noen å dele livet med. Noen å elske og å stelle for og som gjør henne glad. Min farfar var syk i mange år før han døde. Min farmor har så mye å gi. Hun ble forelsket igjen etter mange år. Hun levde. Hun reiste, Så ble han syk han også. Og hun var alene med tankene, og følelsene, og lidenskapen. Og savnet. Som ingen forsto.

 

Min farmor har overlevd sine søsken som døde ganske unge. Hun har overlevd krigen. Hun har overlevd mange av sine venner. Min farmor lever. Men mange dager lever hun ikke. Hun gjør ingenting. Hun ser på tv. Hun sitter i en stol og ser ut i luften og savner. Hun gråter. Fordi hun har så mye følelser. Hun elsker. Og hun trenger alle de som hun er mest glad i. Det er sånn i Norge i dag, at med full jobb, barn, hus, og fritidsinteresser, så har man ikke mye tid igjen til farmor. Det er vanskelig å komme seg dit for meg som ikke kjører bil. 

Og hun kommer seg ikke noe sted.

 

Min farmor er en dronning. Dronning av ensomheten, dronning av kjærligheten, dronning av savnet.

Og jeg er så lik henne. Jeg vet akkurat hvordan det er å være så glad i at man savner så mye at man gråter. Hvor lang en dag er når man er trist og føler seg glemt. Hvordan det føles å gi, og gi, og gi, og føle at man aldri riktig helt får nok tilbake. Å føle at man ikke har oppnådd det man ville, eller funnet den man ville bli gammel med, som kunne gjøre det å bli eldre til noe vakkert. Å føle at man ikke finner den som virkelig skjønner deg, som kan ta i mot så mye kjærlighet som hun har å gi, og behandle den pent. Jeg har vært så heldig å møtte noen nå. Som kan være alt det. Og håper farmor også finner det. Men kan hun det der på sykehjemmet?

 

Jeg er min farmor. Det er meg der i stolen om mange år. Det er meg som lurer på hvorfor jeg ikke fikk flere barn og flere barnebarn som kunne være der når jeg blir gammel, og på hvorfor jeg ikke bor der hvor de bor. Det er meg som gråter fordi jeg savner. Det er meg som elsker håpløst mye. Jeg er så lik min farmor. Jeg kjenner henne fra innsiden og ut. Og det gjør vondt fordi jeg ser meg selv i henne. Jeg ser henne i meg. Min farmor glemmer. Hun glemmer hva hun gjorde i går, eller i forrige uke, eller hva hun har i klesskapet.

Men hun glemmer ikke savnet. Kjærligheten. Lidenskapen. Jeg skulle ønske hun kunne glemme det bare litt. Og når jeg en gang sitter i den stolen hun sitter i, så håper jeg at jeg også kan glemme det bare litt.

Og kle meg pent, og huske leppestift og parfyme. Og bare være dronning. Som farmor.

 

                                                                

#familie #demens #alderdom #farmor #kjærlighet #hverdagsliv #dronning

Å stjele halve livet fra et barn...

Hvem er du?

Hvem er du som stjeler halve livet fra barnet ditt som du sier du elsker over alt på jord? 

Hvem er du, mor?

Hvem er du, som sier at barnets beste er det viktigste for deg, når du velger å la henne vokse opp uten å vite hvem hun er?

Hvem gir deg retten til å frata henne faren sin? Hvem gir deg retten til å frata en god far sitt barn? Hvem gir deg retten til å la hennes halvsøster og halvbror leke alene hos pappa uten en søster å leke med?

Hvem er du? Som med glede tar i mot tusenvis på tusenvis av kroner fra pappa, måned etter måned, år etter år, uten at han har noe han skulle sagt? Som ber om penger til å forsørge barnet ditt, men nekter å la henne være hos pappa?

Hvem er du som lar henne vokse opp uten å vite hvor hun kommer fra? Hvem gir deg rett til å ta fra familien hennes muligheten til å bli kjent med henne? Hvem er du som ikke lar pappa få fortelle henne om bestemor og tanter og onkler og kusiner og fettere i et land langt borte? Hva gir deg rett til å nekte en pappa å fortelle sin datter om da har var liten og hadde duer, og om apene som bodde i huset, og om bestefar som spilte saksofon og reiste på turné mens bestemor danset og sang? Hvem gir deg retten til å nekte en farmor å høre sitt barnebarns stemme i telefonen, og å nekte en onkel å løfte henne opp i luften så hun hyler av glede,  og retten til å nekte hennes far å vugge henne i søvn? Hvem tror du at du er?

Hvem er du? Hva tenker du på? Var det penger du ville ha? Et pent barn med mørke krøller? Hva fikk du? Et pent barn med mørke krøller? Penger hver måned i mange år? En datter som ikke lurer på hvem pappa er? Eller spør hun? Og hva har du svart? Har du sagt at han ikke vil se henne? Har du funnet en annen som hun kaller pappa? Hva svarer du når hun spør hvorfor hun har mørke krøller og hud som karamell? Hva svarer du når vennene hennes spør hvor hun kommer fra? Hva svarer du henne når hun spør? 

Hvem er du? HVA er du? En mor som elsker sitt barn ville aldri la henne vokse opp slik du gjør. En MOR setter barnets beste før sitt eget. En MOR forstår at et barn som vokser opp uten pappa vil lete, og hun vil finne, og hun vil få vite, og kanskje vil hun ikke lenger kalle deg for mor. For du er ingen. Du er en kvinne med et barn som du holder borte fra pappaen sin. Du er en kvinne med et barn. Men du er ingen MOR. En MOR setter barnets beste først. Du gjør ikke det. En MOR ville ikke hatt samvittighet til å ta i mot penger hver måned, hele året, hvert år, uten et snev av dårlig samvittighet for at en far gjør det beste han kan for sitt barn i den situasjonen han er i. En MOR gjør ikke sånt. Man gjør ikke sånn mot de man elsker høyest i verden. 

En far elsker sine barn høyest i verden. En far fratas retten til å bli kjent med henne som han elsker, og som han tenker på hver eneste dag. Som han betaler for hver måned for at hun skal vokse opp i et godt hjem og ha det hun trenger. 

Men hva trenger hun, mamma? Hva gir deg retten til å bestemme hva hun trenger? Hva ga deg retten til å bestemme at hun IKKE trenger pappaen sin? 

Hvem er du, mor? HVA er du? Som stjeler halve livet fra et barn? 

#stemorsblomst #stemor #familie #samvær #barn #farsbidrag #mor #far #dagligliv #egoisme #oppvekst

 

 

Les mer i arkivet » Mars 2016 » Februar 2016 » September 2015
hits