Farmor er en dronning

Min farmor er en dronning. Hun er så pen, og hun kler seg stilig, og glemmer ikke leppestift eller parfyme når hun skal noe. Min farmor bor på sykehjem. En time fra der jeg bor. Langt ute i skogen dit man ikke kommer seg uten bil. Og jeg kjører ikke bil. Altså er jeg ikke ofte på dronningbesøk.

 

Min farmor brakk lårhalsen og har begynt å glemme ting. Hun klarer seg ikke alene hjemme. Derfor var det en lettelse for alle da hun fikk plass på sykehjem, og blir passet på hele døgnet på et koselig sted med koselig mennesker rundt seg. Det var mye bedre enn å sitte hjemme alene. Det er et koselig sykehjem.

Men de er ikke oss. De er ikke familien hennes. De er ikke hennes nærmeste.

 

Min farmor er så snill. Hun gir så mye. Hun har alltid gitt så mye. Til alle. Så mye mer enn så mange andre gir. Min farmor bekymrer seg for alle oss som hun er glad i. Hun bekymrer seg for barnebarn og oldebarn og alle som blir forkjølet eller har vondt noe sted. Og hun bekymrer seg like mye for alle når vi ikke er forkjølet og ikke har vondt noe sted. Hun er en dronning full av følelser som hun ofte sitter helt alene med, Fordi hun er på sykehjem. Hun kommer seg ikke noe sted, og hun kan ikke bare dra på besøk til de hun savner mest og si at: Hei, her er jeg, og jeg savner dere sånn.

 

Så min farmor gråter i telefonen noen ganger. Hun har det vondt når hun sitter der alene. Og jeg får ikke gjort noe med det. Jeg kjører ikke bil. Jeg får ikke hentet henne. Jeg får ikke vært der når hun trenger oss mest.

Og det gjør vondt. Fordi hun er en dronning. Fordi hun er så glad i oss. Og fordi det eneste hun noen gang har villet ha er kjærlighet. Fra oss. Og noen å dele livet med. Noen å elske og å stelle for og som gjør henne glad. Min farfar var syk i mange år før han døde. Min farmor har så mye å gi. Hun ble forelsket igjen etter mange år. Hun levde. Hun reiste, Så ble han syk han også. Og hun var alene med tankene, og følelsene, og lidenskapen. Og savnet. Som ingen forsto.

 

Min farmor har overlevd sine søsken som døde ganske unge. Hun har overlevd krigen. Hun har overlevd mange av sine venner. Min farmor lever. Men mange dager lever hun ikke. Hun gjør ingenting. Hun ser på tv. Hun sitter i en stol og ser ut i luften og savner. Hun gråter. Fordi hun har så mye følelser. Hun elsker. Og hun trenger alle de som hun er mest glad i. Det er sånn i Norge i dag, at med full jobb, barn, hus, og fritidsinteresser, så har man ikke mye tid igjen til farmor. Det er vanskelig å komme seg dit for meg som ikke kjører bil. 

Og hun kommer seg ikke noe sted.

 

Min farmor er en dronning. Dronning av ensomheten, dronning av kjærligheten, dronning av savnet.

Og jeg er så lik henne. Jeg vet akkurat hvordan det er å være så glad i at man savner så mye at man gråter. Hvor lang en dag er når man er trist og føler seg glemt. Hvordan det føles å gi, og gi, og gi, og føle at man aldri riktig helt får nok tilbake. Å føle at man ikke har oppnådd det man ville, eller funnet den man ville bli gammel med, som kunne gjøre det å bli eldre til noe vakkert. Å føle at man ikke finner den som virkelig skjønner deg, som kan ta i mot så mye kjærlighet som hun har å gi, og behandle den pent. Jeg har vært så heldig å møtte noen nå. Som kan være alt det. Og håper farmor også finner det. Men kan hun det der på sykehjemmet?

 

Jeg er min farmor. Det er meg der i stolen om mange år. Det er meg som lurer på hvorfor jeg ikke fikk flere barn og flere barnebarn som kunne være der når jeg blir gammel, og på hvorfor jeg ikke bor der hvor de bor. Det er meg som gråter fordi jeg savner. Det er meg som elsker håpløst mye. Jeg er så lik min farmor. Jeg kjenner henne fra innsiden og ut. Og det gjør vondt fordi jeg ser meg selv i henne. Jeg ser henne i meg. Min farmor glemmer. Hun glemmer hva hun gjorde i går, eller i forrige uke, eller hva hun har i klesskapet.

Men hun glemmer ikke savnet. Kjærligheten. Lidenskapen. Jeg skulle ønske hun kunne glemme det bare litt. Og når jeg en gang sitter i den stolen hun sitter i, så håper jeg at jeg også kan glemme det bare litt.

Og kle meg pent, og huske leppestift og parfyme. Og bare være dronning. Som farmor.

 

                                                                

#familie #demens #alderdom #farmor #kjærlighet #hverdagsliv #dronning

Én kommentar

Tone B Tuvnes

30.11.2014 kl.22:29

Nydelig skrevet:)

Skriv en ny kommentar

stemorsblomst

stemorsblomst

42, Oslo

Mor, stemorsblomst, kjæreste, livsnyter, gledesspreder, har valgt å LEVE i stedet for å bare eksistere :-) En time du kaster bort er en time du ikke får tilbake. Elsker folk og liv, men ikke ting. Hvorfor bruke livet på å elske noe som ikke elsker deg?

Kategorier

Arkiv

hits